det helt fra starten av behandlingen og det hjelper meg veldig.
Jeg går på et sminkekurs på Radiumhospitalet og lærer meg å sminke øyebryn og når jeg skal pynte meg bruker jeg løse øyevipper. På slutten av behandlingen gjennomgår jeg en stamcelletransplantasjon, nå er jeg så sliten at jeg husker lite av denne perioden. Jeg har ikke vært kvalm av behandlingen tidligere, men nå sliter jeg med å få i meg mat. Den dagen immunforsvaret er godt nok kommer sykepleieren med flagg for å feire at jeg kan komme ut av isolatet og jeg er ferdig med behandlingen.
På første timen blir mamma med, men jeg kjenner med en gang at her vil jeg være alene. Etter det snakker jeg med min psykiater nesten en gang i uken, hun er så hyggelig og hun hjelper meg mye. Vi snakker om alt fra sminke og parfymer til død og skumle ting, og hun forklarer meg mye rundt det psykiske sånn at jeg forstår mer. Jeg trenger å forstå ting for å ikke være redd. Derfor spør jeg også alle legene om alt jeg lurer på, det er viktig for meg for å føle at jeg har kontroll.
Vårsemesteret i 10.e klasse er jeg nesten ikke på skolen, jeg stikker innom noen ganger for å få litt normalitet i hverdagen, da får jeg privatundervisning med noen av lærerne. Så når jeg går ut av ungdomsskolen har jeg bare to karakterer på karakterkortet. Men jeg får fritak for å kunne fortsette på videregående skole. Nå er jeg ferdigbehandlet, det er også litt rart. Plutselig skal jeg på skolen og lese til prøver og jeg er veldig sliten.
Jeg tør ikke å sove alene på sykehuset, så mamma, pappa eller bestemor er alltid med meg dit. Men jeg har også behov for alenetid. Jeg er flink å si fra når jeg trenger å være for meg selv, da sitter jeg ofte og ser på serier og får være i fred. 22. mai gjennomgår jeg en stor operasjon der de fjerner en del av bekkenet. Det gjør at jeg får et langt arr fra navlen ned på låret, men det synes jeg egentlig bare er kult.
Jeg blir frisk akkurat når jeg skal begynne på
Å miste håret er derimot veldig lite kult for en 15-åring som sparer til langt hår, men det er enda verre å miste øyevipper og øyebryn, for da mister jeg hele formen i ansiktet. I tillegg får jeg kortison, noe som gjør at jeg ikke ser ut som meg selv lenger. Pappa klipper av håret mitt før jeg mister det og jeg gråter mens han klipper, det var tøft for oss begge to. Av og til bruker jeg parykken, men det er vanskelig å forholde seg til å ikke ha hår når du er 15 år.
videregående, så jeg begynner på ny skole med parykk, påklistrede øyevipper og påtegnede øyebryn. De er veldig flinke med å tilrettelegge for meg sånn at jeg kan begynne forsiktig. Jeg begynner en time, en dag i uken i starten, og så bygger jeg meg gradvis opp. Det er rart å begynne i en ny klasse, uten å ha hår og så skal jeg klare å være meg selv. Og så er jeg ungdom og vet ikke helt hvem jeg er fra før. Det tar tid både for kroppen og hodet å omstille seg. Jeg tar alt veldig rolig, samtidig som jeg gjerne vil være med på det som skjer.
24
Sarkomen #4-2020
Made with FlippingBook Ebook Creator