fessor i geriatri ved Univer- sitetet i Oslo, overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo uni- versitetssykehus. - Da samhandlingsreformen ble innført, var det til applaus fra noen få allmennmedisinske ideo- loger. De trodde at nå skulle pri- mærhelsetjenesten endelig styrkes og få mer autoritet, på bekostning av de «griske» sykehusene som angivelig hadde lagt på seg som gjøkunger. Primærhelsetjenesten skulle sågar få drive egne «mini- sykehus» i form av «helsehus», kommunale akuttsenger o.l. - Men det ble ingen primær- medisinsk fest. Hele primærhel- setjenesten lider under et syke- husvesen som strupes. Pasientene kastes ut tidligere, med krav om fastlegens oppfølging av kom- plekse tilstander i en fortsatt ustabil fase. Og de legges inn se- nere, med krav om at fastlegene skal ha gjort alt klappet og klart på forhånd. Kort sagt: Fastlegens følelse av å være sykehusenes se- kretærer er blitt forsterket, frem- holder Torgeir Bruun Wyller i sin blogg.
Fastlegekrisen er hele helse- tjenestens krise Fastlegekrisen henger nært sammen med krisen i syke- husene, mener professor Tor- geir Bruun Wyller i sin blogg i Dagens Medisin. Han er pro- holde seg faglig oppdatert. At så mange opplever at de mangler nødvendig kompetanse er alar- merende. Samtidig er nok fast- legenes erkjennelse et uttrykk for selvinnsikt og et ønske om å oppdatere seg faglig på et område i konstant utvikling, sier fastlege og NTNU-lektor Tor Magne Johnsen i en kommentar til Da- gens Medisin. Jan Egil Aase har den kompetansen som trengs for å ta over kreftoppfølging fra andrelinjetjenesten. Under tre prosent er helt enig i at «de har den nødvendige kompetansen». - Jeg tror selv at dette er ut- trykk for at fastlegene er så hardt presset at de ikke har tid til å
1 7
LYMFEKREFTBLADET 3 / 2 0 1 8
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online