Vinteren da hun var 11 år møtte jeg en fra barnehagen til barna mine tilfeldigvis i byen. Hun fortalte om utfordringene til sin datter, som er noen år eldre. Jeg kjente meg så igjen i beskrivelsene hun gav av sin datter og situasjonene hun og henne hadde stått i. Denne halvtimen endret alt. Tusen takk til deg som delte fra ditt liv! Bare dager etter gikk jeg til fastlegen og ba om henvising til BUP siden alle lavterskelforsøkene ikke hadde ført frem. Her begynner en ny historie. Om to skolebytter, nye vennskap og langvarig ufrivillig skolefravær. Etter hvert har jeg lest så mye, og satt meg så grundig inn i autismefaget, at jeg trolig kunne tatt en mastergrad. Følesesregulering, altså hvordan jeg som voksen kan hjelpe mitt barn til å utvikle sin evne til å regulere sine følelser og impulser, har vært det viktigste. For å få dette til har jeg måttet snakke høyt om mine og hennes følelser. Slik at vi begge vet hvorfor hun blir så sliten.
av lærer, det ble bygget ny skole og det ble SFO-buss. Hun ble mer og mer redd, og begynte med tvangshandlinger og hadde det så vanskelig at hun sa at hun ikke ville leve lenger. Da var hun 9 år. Ingen i skolen eller noe annet sted hadde nevnt autisme, men det var snakk om angst. Vi var på ulike lavterskeltibund med tanke på angsten. Vi var hos helsesøster og snakket om røde og grønne tanker, og hun var hos psykologistudenter på Universitetet fordi hun var så engstelig for mye. Angsten viste seg i å ikke kunne tisse ute på tur med skolen, nettene var preget av lite søvn/våkentid og mareritt, panikkangst for alle insekt. Leggerutinene var omfattende og omfattet tvangstanker. Hun var også kresen med mat. Hun var redd for å ta skolebussen, det var alt for få voksne der, den var for bråkete og barna sa og gjorde ting som ikke er ok.
68
Made with FlippingBook - Online catalogs