og jobb. Det var vanskelig å gå gjennom en krise samtidig som jeg følte på forventningene om at livet midt skulle fortsette som før. Min krise var ikke like akseptert og den var nok mer skjult. Jeg synes også det var vanskelig å vite om hvilke rettigheter jeg som pårørende hadde og hvilke tilbud som var tilgjengelig. For min del var det vanskelig å føle på at jeg ofte brøyt avtaler. Jeg lovet å komme hjem til samboeren min eller være med venner, men jeg klarte likevel ikke å dra fra sykehuset. Som pårørende følte jeg at alle rundt meg måtte være tålmodige og ha forståelse for at jeg ikke alltid holdt avtaler.
til hverdagen. Det var vanskelig å ikke gjøre Jostein mer syk enn han faktisk var, og det var vanskelig å få folk til å skjønne at selv om Jostein var kreftfri var ingenting som før. I ettertid har jeg tenkt mye på at de fleste spurte om hvordan det gikk med Jostein, men det var få – selv blant mine venner – som spurte hvordan det gikk med meg. De ønsket selvfølgelig å støtte, men på en måte hadde jeg en følelse av at noen kun var nysgjerrige. Jeg synes også det var vanskelig og kanskje litt urettferdig at mine venner hadde mer fokus på hvordan det gikk med Jostein og ikke hvordan det gikk med meg.
Behandlingen gikk mot slutten, og broren min ble kreftfri. Det var en enorm lettelse at kreften var borte og den dagen behandlingen var ferdig dro jeg forventningsfull til sykehuset med ballonger og kort. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men broren min var absolutt ikke så glad som jeg hadde sett for meg. Jeg skjønte da at selv om han var kreftfri ville det ikke bli det samme som før.
Etter behandling hadde jeg et behov for å bearbeide hva som hadde skjedd det siste halve året. Mye fokus hadde blitt viet til Jostein og jeg hadde lagt mine tanker og følelser på vent. Jeg kunne også kjenne på forbudte tanker. For eksempel kunne jeg synes det var litt urettferdig at Jostein var i fokus og fikk mye oppmerksomhet. Jeg behøvde også litt oppmerksomhet. Noen ganger syntes jeg det
Etter behandling. Tilbake til hverdagen
Etter behandlingen var avsluttet og broren min var kreftfri strømmet tanker og følelser på om hva vi (og særlig jeg) hadde vært gjennom. Under behandlingen hadde vi en plan å forholde oss til, og for min del ble det viet lite tid til å tenke gjennom hvor vanskelig denne tiden egentlig var. Jeg fulgte planen, men plutselig var det ingen plan å forholde seg til lenger. Vi skulle nå på egenhånd finne tilbake igjen til hverdagen. Folk spurte om hvordan det gikk med broren min, og når jeg fortalte at han var kreftfri ble det ikke noe mer spørsmål. Han var jo frisk og da skulle vel alt være bra igjen. Jeg opplevde at flere ikke forsto at det kan forekomme ettervirkninger etter kreftbehandling og at det var vanskeligere enn først antatt å finne tilbake
var vanskelig å akseptere at alle rundt skulle stå på pinne for Jostein. Det vanskeligste med disse tankene var at jeg følte meg slem og egoistisk. Jeg hadde derfor et behov for å snakke med andre som har vært i tilsvarende situasjon. Sammen med storesøster Mari bestemte vi oss for å bli med i Ung Pårørende. Det er et lavterskeltilbud for unge pårørende i regi av Ung Kreft. Det var fint å møte andre i samme situasjon som meg, og jeg fikk bekreftet at verken forbudte tanker eller andre tanker er uvanlig. Det tok en stund før jeg fant tilbake til hverdagen. Rundt kontroller var jeg ofte redd for at kreften ville komme tilbake, men denne redselen ble svakere for hver gang det gikk bra.
22
Sarkomen #2-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs