reaksjoner. Slik oppstår tidlig maskering: ikke fordi barnet “vil passe inn”, men fordi barnehage- miljøet viser hva slags fungering som gir aksept. Behovene forblir de samme, men synligheten av dem reduseres. Skole: Støtte gis først når sammenbruddet alle- rede har skjedd I skolen blir gapet mellom reell og synlig funk- sjon enda tydeligere. Maskering kombinert med profesjonsblikket gjør at mange elever fremstår selvstendige og “høytfungerende”. De holder ut i timer, skjuler stress, og presterer faglig på høyt nivå – helt til kroppen eller psyken ikke klarer mer. Mange av de som senere får ufrivillig skolefravær, tilbaketrekking eller kollaps, var de som tidligere ble beskrevet som “rolige” og “motiverte”. Også regelverket bygger på synlighet: For å få individuelt tilrettelagt opplæring kreves det obser- verbare avvik fra forventet funksjon. Dermed kommer støtten ofte først etter at skolefraværet har økt, faglig fall har begynt, eller mistrivselen har blitt uttalt. Elevenes reelle behov var til stede hele tiden – de var bare ikke synlige nok. NAV: Overvurdering av funksjon – undervurde- ring av autensitet I NAV ser vi den samme logikken: arbeidsevne vur- deres ofte ut fra korte møter og ytre inntrykk. En autist som forklarer seg rolig, virker kunnskapsrik eller fremstår strukturert, blir vurdert som å ha høy funksjon. Atferden i møtet tolkes som repre- sentativ for arbeidsdagen – ikke som resultat av enorm innsats for å holde seg samlet. Dette fører til to typer feilvurderinger: • Overvurdering av faktisk arbeidsevne, som gir svake eller ingen tiltak. • Undervurdering av barrierer, særlig sensoriske, sosiale og eksekutive, som ofte er usynlige for andre. Samtidig betyr undervurdering av autistisk autentisk væremåte at mange mister muligheten til å delta i arbeidslivet. Rettigheter knyttet til arbeid blir dermed betinget av å vise riktig type sårbarhet.
Dette gjør at fraværet av synlige tegn ikke betyr fravær av behov. Det betyr ofte fravær av trygghet til å vise behov. Synlighetslogikk gir derfor et språk for å forstå hvordan systemet både feiltolker og former autistisk uttrykk – og hvorfor CRPDs løfte om lik tilgang til rettigheter så ofte stopper i møtet med praksisfeltet. Én logikk på tverst av alle tjenester Selv om barnehage, skole, NAV, helse og andre deler av velferdssystemet har ulike oppdrag, ser vi den samme mekanismen igjen og igjen: behov tolkes gjennom det som er synlig, og autistisk væremåte vurderes ut fra nevrotypiske nor- mer. Resultatet er at maskering både oppstår i systemet og forsterkes av systemet. Denne logikken er stabil på tvers av sektorer. Den er ikke et fagfeltproblem, men et systemproblem. Den former hvordan tjenester tolker barn, unge og voksne – og den skaper maskering som en naturlig respons. Når autentisk autistisk være- måte resulterer i korreksjon, tap av autonomi eller manglende anerkjennelse, lærer autister tidlig at synlighet er risikabelt. For å beholde muligheter og handlingsrom tilpasser de seg – ofte langt utover det som er bærekraftig. Slik blir maskering ikke bare et personlig mønster, men en konsekvens av selve logikken systemet er bygget på. Og når systemene senere vurderer behov, feiltolker de nettopp den maskeringen de selv har bidratt til å utvikle som fravær av behov for støtte og tilrettelegging. Barnehage: Maskering starter tidlig I barnehagealder formes ofte det første møtet mellom autistisk uttrykk og samfunnets forvent- ninger. Det som tolkes som “god fungering” er som regel nevrotypisk fungering: ro, fleksibili- tet, gruppedeltakelse, øyekontakt, sosialt smil. Autentisk autistisk atferd – å trekke seg tilbake, fordype seg, bruke repetisjon, være sensorisk sensitiv – blir ofte møtt med korreksjon eller opp- muntring til å “bli med”.
Barnet lærer raskt hvilke uttrykk som gir posi- tive reaksjoner, og hvilke som skaper negative
28 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook - Online magazine maker