Innlegg fra Erfaringsråd for ungdom
Å bli diagnosen eller å akseptere diagnosen?
Linnea Sentin, som er en del av erfaringsrådet for ungdom i Autismeforeningen, er tydelig. Hun mener vi må slutte å behandle diagnoser som identiteter man enten må spille fullt ut eller fornekte helt. Vi trenger å gi folk rom til å være komplekse. Til å ha gode og dårlige dager, og til å være kompetente og samtidig trenge hjelp.
Tekst og foto : Linnéa Sentin
ganger har jeg opplevd at de tror de vet bedre enn meg hvordan jeg har det, eller hva jeg trenger. Og når det de forventer ikke stemmer med hvordan jeg faktisk fungerer, kan det føles som om jeg må overbevise dem, kanskje til og med overdrive, for å bli tatt på alvor. Med venner er det verre på en måte. Når jeg kjenner at jeg trenger å dra, at det blir for mye, men de ikke ser det utenpå. Hva om de ikke tror meg? Hva om de tror jeg bare ikke gidder å være sammen med dem? Det blir så mye lettere å bli diagnosen, å vise det tydeligere, enn å stole på at de forstår hva jeg sier. Å akseptere diagnosen er noe helt annet. Det handler ikke om å spille en rolle eller bevise noe. Det handler om å se på seg selv, hvem man faktisk er, og skille mellom hva som er diagnosen og hva som bare er meg. Det høres enkelt ut, men det er det ikke. Fordi når du får en diagnose, spesielt som ungdom eller voksen, begynner du å se tilbake på hele livet gjennom den linsen. Plutselig gir ting mening. «Å, det var derfor jeg alltid gjorde sånn.» «Det var derfor det føltes så vanskelig.» Og det er godt. Fordi det er forklaringer og det er forståelse, men det kan også bli for mye. Man kan begynne å forklare alt med diagnosen. Hver minste ting blir autisme. Og da mister man seg selv litt i det. Man
Da jeg fikk ADHD-diagnosen, føltes det nesten befriende. Det ga mening. Folk rundt meg så det, jeg så det selv, og når jeg fortalte om diagnosen, nikket de gjenkjennende. Det var selvforklarende på en måte. Men da autismediagnosen kom, var det noe helt annet. Plutselig føltes det som om jeg måtte bevise noe, både overfor meg selv og andre. For hvordan beviser man noe de fleste ikke kan se? Det er en forskjell mellom å «bli» diagnosen sin og akseptere den. Og forskjellen handler om mye mer enn bare ord. Å «bli» diagnosen handler om å forme seg etter den, bevisst eller ubevisst. Det kan være å bruke den strategisk for å få tilpasninger, forståelse, eller rett og slett bli tatt alvorlig. Men oftere er det noe som skjer mer ubevisst. Man begynner å oppføre seg etter stereotypene fordi det er måten andre forventer at man skal være. Med stereoty- per mener jeg hvordan samfunnet har presentert autisme gjennom for eksempel film. Ofte ser man en viss stereotyp av autisme presentert som en person som Rain Man eller Shaun i The Good Doctor. Det blir lettere å bli trodd hvis man passer inn i folks forestillinger om hvordan en person med diagnosen skal være.
Jeg har merket det selv i møte med lærere. Noen
30 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook - Online magazine maker