SVEITSERE I NORGE
bergene. Akkurat slike vandrere møter vi underveis. De hilser vennlig mens jeg drar forbi dem på elsykkelen. Fjellet er vått, mørkt og dekket av små bekker, noe som gjør det hele enda mer teknisk, men på ingen måte umulig å sykle. Tvert imot: Det er en fryd å lete etter den perfekte linjen, bruke motoren
stikker fra hovedstien, knapt mer enn et tråkk mellom to fjellplater. Nysgjerrig følger jeg den og står plutselig på en klippekant. Foran meg åpner hele Kjerag-stupet seg: hundrevis av meter med fjell som faller loddrett ned i dypet. Vinden drar i jakka, bruset fra fossene langt der nede høres dempet. Sannsynligvis
Spektakulær utsikt over Lysefjorden, ikke så dumt å stoppe her… selv med RedBull på hjelmen.
Spennende terreng på Haukelifjell, ikke så kupert, men nok klatring…
Ingenting. Ikke et eneste skilt som forbyr terrengsykling. Bare et mot droner. Perfekt. Hjelm på, beskyttelse på, kjør. De første meterne på norsk granitt føles magiske. Glatt, grått, merket av istiden, og likevel utrolig godt grep. Jeg har lurt på om det i det hele tatt går an å sykle på dette fjellet. Det går. Og gjett om. Jeg ler innvendig, euforisk. Ikke høyt, mer nordisk til- bakeholdent. Men lykkelig. På forhånd har jeg sett videoer av turen der turister må dra seg opp etter tau over sva-
presist og gli over svabergene. Vi er overveldet av lyset og den rene gleden ved syklingen. Vi begynner umiddelbart å filme og ta bilder. Nettopp derfor rekker vi ikke helt frem til Kjeragbolten denne dagen. Etter omtrent to tredjedeler av turen må vi snu, til tross for de ekstremt lange dagene. Jeg kunne sannsynligvis kommet meg dit relativt greit, men Martin må gå hele veien tilbake til fots. Elsykkel gir ikke mening for alle i dette terrenget. På vei tilbake oppdager jeg en unnselig av-
er dette et av utsprangstedene for base- hopperne vi så bilder av på kafeen i Lysebotn noen timer tidligere. Et sted som vekker ære- frykt, og som sender adrenalinet i taket helt uten at man hopper. I campingbil over skyene Rundt 23:30, altså nesten midnatt, ruller vi tilbake til VanToureren. De siste solstrålene trekker fortsatt ildrødt over himmelen. Norge tar farvel med dagen med et lite spektakel. Vi stuer raskt bort utstyret, så kjører vi et stykke
# 62 GRUPPETTO 71
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease