SVEITSERE I NORGE
videre opp på høyfjellet. Der oppe er det plass i massevis, og endelig ro. Martin klatrer opp i takteltet, som forvandler bilen til en toroms på et blunk, mens jeg legger meg inne i camperen. Etter Martins reise og mine 2000 kilometer i strekk er vi begge ganske ferdige. Ingen vekkerklokke, ingen plan, bare sove. Dagen etter, dag to av turen, trommer lett regn på taket. Stemningen? På topp. Med müsli og kaffe i bilen nyter vi den lave lyden av regnet, det diffuse lyset og den typiske norgesfølelsen: ute er det grått, inne er det koselig. Da regnet gir seg, kribler det i fingrene. Like ved campen vår sildrer en liten bekk, omrammet av glatte svaberg. Perfekt. Jeg henter Haibiken fra stativet bak, løser opp beina og begynner bare å leke litt: små hopp, balanse, tekniske og trial-aktige linjer. Ingen mål, ikke noe press, bare sykle, prøve seg frem, ha det gøy. Da Martin kommer til, er det klart at kameraet ikke får hvile lenge. På knappe halvannen time oppstår noen av turens kuleste bilder her. Akkurat dette var det jeg trengte: pur, utvungen E-MTB-sykling. Trolltunga: Vente, sykle, måpe Til slutt kommer det likevel, det ekte norges- været. Himmelen trekker seg sammen, regnet setter inn, og skyene synker så lavt at selv vanen virker litt mindre. Et tydelig hint om å dra videre. Så alt pakkes sammen, våte klær på knaggen, varmeapparatet på, og av sted mot nord. Mål: Trolltunga. En av Norges mest ikoniske fjellformasjoner, og samtidig et sted som vanligvis minner mer om en storby enn vill- mark. I høysesongen kan det være over to timers ventetid bare for å ta det berømte bildet på fjelltungen. Heldigvis reiser vi annerledes, utenom sesongen. Tidlig, sent, eller bare når ingen andre er der. Denne gangen er også Martin på to hjul. 15 kilo kamerautstyr på ryggen, men det ser ikke ut til å plage ham. Det er typisk sveitsere. De
God lokal mat med utsikt. Trolltunga er en spennende plass å sykle.
klager ikke, de tråkker bare på. Vi har vært et samkjørt team i årevis og vet nøyaktig hvordan den andre fungerer. Ingen store ord, et nikk og et lite tegn, så flyter alt. Vi parkerer på den ytterste parkerings- plassen. Ikke noe problem, vi har tross alt E- MTBer, og de første 700 høydemeterne på asfalt går unna i en fei. Veien videre er en spennende blanding: syk- lebare partier på hardtrampet jord, noen korte svabergpartier og innimellom bratte trinn som tvinger sykkelen opp på skulderen. Rundt 200 høydemeter må bæres, blir litt ekstra trening. Men bortsett fra det er nesten alt syklebart, i alle fall med riktig teknikk. Mens vi tråkker oppover, møter vi en endeløs karavane av vandrere. Folk fra hele verden, utslitte, gjennomvåte, men gjennomgående i godt humør. Det som ofte fører til skeptiske blikk hjemme i Sentral-Europa, sørger her bare for nysgjerrig undring. Ingen himling med øynene, ingen risting på hodet, bare vennlige ansikter og noen overraskede «Wow, med sykkel?». Denne åpenheten er typisk norsk. Den imponerer meg hver gang. Da vi endelig kommer opp, ligger Trolltunga nesten folketom foran oss. Noen campere setter opp teltene sine, tåken henger lavt og sprekker opp innimellom for å vise oss det turkisfargede Ringedalsvatnet. Denne bland-
72 GRUPPETTO # 62
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease