SVEITSERE I NORGE
ingen av stillhet, vidde og lys som stadig skifter – det er ren magi. Og så dette øyeblikket: å stå på selve fjell- tunga. I virkeligheten virker den bredere og mindre eksponert enn bildene gir inntrykk av. Nesten koselig. Så hvorfor ikke ta noen runder med en gang? En liten sving, et hopp over kanten. Ikke noe vilt, men akkurat passe for dette stedet. De få vandrerne som fort- satt er der, stopper opp, ler og filmer. Norge, altså. Åpent, respektfullt og litt sprøtt. Returen blir episk. Solen står lavt. De 2000 høydemeterne på Garmin-klokken min (mange av dem fordi jeg må sykle strek- ninger flere ganger for Martins skyld) be- gynner å merkes. Rundt klokken 23 er vi til- bake ved bilen. En sårt tiltrengt dusj på campingplassen i Kinsarvik runder av dagen. Mellom is og vann Dagen etter tar vi det roligere. Frokost, kaffe, så en kort tur til fossen Nykkjesøyfossen, et naturteater av sjøsprøyt, fjell og torden. Vi ruller over stier med røtter, tar noen bilder og kjører videre mot Nigardsbreen. Fem timer senere, etter utallige tunneler og en nesten lydløs (fordi den er elektrisk) fergetur, står vi til slutt ved det turkisblå Nigardsbrevatnet. Nigardsbreen er en brearm av den mektige Jostedalsbreen, Norges største isbre og samtidig den største på det europeiske fast- landet. Istrungen strekker seg helt ned til bare rundt 400 meter over havet. Allerede på avstand virker den som en sovende kjempe av is og stein som kjøler ned luften med pusten sin. Jeg henter packraften fra bilen, blåser den opp, spenner fast sykkelen og padler i vei. Over meg himmelen, foran meg breen, surrealistisk og stille. I vannet svømmer små isklumper mot meg. På den andre siden gjemmer jeg sykkelen mellom steinene: Plan A for neste morgen. Overnatting på breparkeringen er egentlig ikke tillatt, i alle fall ikke i klassisk camping- forstand. Ut med markisen, opp med stolene – det liker de ikke her. Men den som bare sover i bilen uten å rigge seg til, møter ingen problemer. Så vi blir værende, koker litt pasta, og mens de siste solstrålene trekker over breen utenfor, føles dette stedet for et øye-
Herlig morgentur etter overnatting ved Kinsarvik.
blikk som verdens ende – og samtidig dens vakreste begynnelse. Vi følger vår asykliske tilnærming, men denne gangen motsatt: starte tidlig mens andre sover. Kort tid etter klokken seks er vi på vei igjen. Luften er klar, vannet speilblankt. Denne gangen lar vi packraften ligge i bilen og tar den smale stien langs bredden. Stien viser seg å være krevende, dels bratt, dels blokkete. Til slutt kunne jeg fint ha syklet den også. Men slik fikk jeg i det minste sjansen til å teste packraften.
74 GRUPPETTO # 62
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease