Før slaget hadde jeg nettopp fullført mitt andre år på vernepleier-studiet i Stavanger. Jeg var en aktiv student, og bare noen uker før hadde jeg signert kontrakt om en 100% stilling på jobben min som var miljøterapeut på en barneskole i Stavanger. Planene for resten av året var lagt. Noen av mine største bekymringer da jeg kom hjem til Norge var, «Hva skjer nå? Og hva med alle planene mine?» for jeg var nå lam i hele min venstre side, Jeg satt i rullestol og trengte nå hjelp til alt i hverdagen. Kom jeg til å kunne studere og jobbe som normalt igjen? Jeg satt igjen med en god del spørsmål uten noe særlig svar. Jeg som har trent og løpt hele livet kunne plutselig ikke gå lenger. Alt var nå snudd på hodet. Jeg hadde hørt om hjerneslag før, men tenkte jeg var jo bare 22 år, og hadde aldri sett for meg at dette kunne ramme meg. Jeg har vært innom 4 sykehus, og ingen leger har svar på hvorfor dette skjedde. Det største spørsmålet jeg sitter igjen med i dag er «kom mer jeg noen gang til å gjøre det jeg elsker igjen? Jeg har alltid vært glad i fysisk aktivitet som, trening, løping, jogging, og fjellturer. Jeg har alltid vært interessert i sport, og idrett, og spilte selv håndball i 13 år. Jeg elsker å opp leve nye ting, og reise. Mens jeg skriver dette har det gått nøyaktig seks måneder siden hendelsen. Jeg er fortsatt lam i venstre arm, og har redusert funksjon i venstre bein, men jeg trener så mye jeg kan for å få tilbake så mye av meg selv som mulig. Jeg får også oppfølging av fysioterapeut. I tillegg til de fysiske utfordringene har jeg blitt veldig sensitiv for høye lyder hvor jeg for eksempel ikke kan gå på kino uten å oppleve et ubehag på grunn av lyd.. Samlinger med mange mennesker og mange lyder gjør meg raskt sliten. Søvn er også noe som har blitt påvirket hos meg, jeg har fått store
utfordringer med å sove gjennom hele netter Det tøffeste for meg var nok å måtte innse at jeg ikke kom til å bli akkurat den samme som jeg en gang var, dette er en prosess hvor jeg har måtte gå mange runder med meg selv og hatt mange samtaler med nevropsykologer, og mine nærmeste om bare det å akseptere alt. Jeg har ikke gitt opp håpet om å en dag kunne leve slik jeg gjorde før slaget. Målet mitt nå er å kunne ta meg en joggetur igjen.
15
www.slagrammede.org
Hjernecella nr. 1 • 2024
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online