sykepleier, og sammen med datteren og hjemmetjenesten forberedte de denne nest siste helgen i august. Folk kommer på besøk. Torsdag er Dag i godt humør, drikker kaffe og spiser is. Lørdag ettermiddag hviler han i Turids armer mens sykepleieren ordner sengen. Her sovner han stille inn. Turid og barna steller ham selv. I ett døgn har de ham hjemme, og både Dags gamle foreldre og andre får ta farvel med ham her. - Det ble en rolig og fredelig avskjed, sier Turid. 14 dager etter begravelsen begynte hun å jobbe igjen. - Jeg er glad jeg har jobben å gå til, det holder vonde tanker og følelser på avstand en stund. For det er tomt hjemme nå, det sitter en ny, vond stillhet i veggene. Jeg har gode kollegaer, og vi hadde mange gode venner i tillegg til familien. Noen er flinke til å holde kontakt, men jeg merker at mange
trekker seg unna. Kanskje vil de skåne meg? Det er godt for meg å snakke med noen om Dag. Og det gjør meg godt å lese i bøkene til Per Arne Nordengen, han skriver så fint om sorg. Så er det alt det praktiske som skal ordnes. Det er tidkrevende, hun tar det etter hvert som det dukker opp. Både Dags arbeidsgiver og fagforeningen ordner med utfylling av papirer for pensjon og forsikring så hun får oversikt over økonomien. Den blir trangere, det er dyrere å leve enslig. Dagene går for Turid, noen tyngre enn andre. Hun prøver å komme seg ut blant andre mennesker, vil ikke stenge seg inne. Derfor kommer både hun og sønnen til landskonferansen i Geiranger. - Jeg har aldri vært alene som voksen, nå må jeg finne en ny plattform for livet mitt, sier hun avslutningsvis.
32
LYMFEKREFTBLADET 1 / 20 1 7
Made with FlippingBook Annual report