PROFO-NYTT 3 / 201 7
om at de har mistet muligheten for naturlig utfoldelse og van- lig kroppsfunksjon etter en slik kreftdiagnose. For det første har ikke evnen de har mistet noen estetisk eller synlig verdi og for det andre er det mye vanskelige- re å snakke om. Evnen omtales gjerne når den brukes negativt. Det er et paradoks. Min tidligere virile mann har mistet sin seksuelle funksjon, og jeg har mistet min seksualpart- ner. Sorgen over bortfallet av dette følger oss hver dag og er selvfølgelig en belastning for ek- teskap og samliv. Tidligere had- de vi denne delen av livet som noe varmt og intimt, en ventil for hverdagens trivialiteter, og noe som bandt oss sammen. Vi har vært gjennom svært vanske- lige perioder, hvor også brudd har vært tema. Nå har vi snakket og levet oss forbi dette stadiet. Hvordan kan vi og samfunnet, bidra til at denne kreftformen, som rammer nesten dobbelt så ofte som brystkreft, får samme
Et år etter operasjon og omfat- tende stråling, og utprøving av diverse medikamenter, forstår vi at også vev som må være friskt for å oppnå kunstig ereksjon, er varig skadet. Dette er kunn- skap vi har tilegnet oss på egen- hånd. Dette burde vært det før- ste vi fikk informasjon om etter strålingen var gjennomført. Det siste hjelpemidlet vi fikk, var en enkel (og gratis) vakumpumpe. Denne kunne ved regulært bruk vært medvirkende til at vev i pe- nis hadde beholdt muligheten for noe blodgjennomstrømming. Nå medisineres han med antian- drogene medisiner. Det neste er kjemisk kastrering. Min mann ble varig funksjonshemmet og har uhelbredelig sykdom. Vi er to personer, ektefeller gjen- nom 35 år, som har mistet noe av det mest verdifulle vi hadde som par, et velfungerende samliv / seksualliv. Prostatakreftram- mede, som i motsetning til bryst- kreftopererte kvinner som står fram i media, er en "stille" pasi- entgruppe som ikke skriker høyt
29
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker