TIPS/DRIKKEPENGER
TIPS/DRIKKEPENGER
’ I 2005 bestemte ledelsen, i kraft av arbeidsgivers styringsrett, at tipsen skulle fordeles med 65 prosent på servitørene og 35 prosent til kjøkken og hovmester
Tips/drikkepenger i Norge - snart en saga blott? I USA og enkelte andre land utgjør ofte tips en vesentlig del av lønnen til de som jobber i service- bransjen. I Norge har de fleste anstendig lønn og det er ikke vanlig å tipse mye, bortsett fra på noen finere restauranter. Tidligere gikk tipsen kontant og uavkortet til de ansatte, som selv pliktet å innberette dette til skattemyndighetene. I dag betaler man med kort og arbeidsgiver plikter å foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift mm. Dette har åpnet for en diskusjon om arbeidsgiver kan foreta fratrekk i tipsen for sine merkostnader før utbetaling til den ansatte. En ny Høyesterettsdom fastslår at slikt fratrekk ikke er lovlig og spørsmålet er nå om alle arbeidsgivere vil forby tips for å unngå merarbeid og kostnader.
Theatercafé-dommen En kjent høyesterettsdom i Norge omtales ofte som Theatercafé-dommen. Dommen avgjorde spørsmålet om arbeidsgiver kunne bestemme at tipsen som servitørene mottok, skulle deles med kokkene. Helt siden 1930-tallet hadde servitørene beholdt tipsen alene, noe som over lang tid hadde medført store konflikter og arbeidsmiljøproblemer. Dette hadde særlig sammenheng med store forskjeller mellom kokker og ser- vitører i forhold til lønn, alder og ansiennitet. Det forelå ingen skriftlige avtaler om hvordan tipsen skulle håndte- res, hverken i ansettelses- eller i tariffavtale. Det forelå imidlertid en overenskomst fra 1936 om at servitørene fikk lønn som en prosentandel av omsetningen, kombi- nert med adgang til å motta tips fra gjestene. I 2005 bestemte ledelsen, i kraft av arbeidsgivers styringsrett, at tipsen skulle fordeles med 65 prosent på servitørene og 35 prosent til kjøkken og hovmestere. Dette medførte at servitørene fikk redusert sin totale lønn med ca 60 000 kroner i året. Begrunnelsen var at ledelsen ønsket å styrke lagånd og samarbeid. I tillegg mente arbeidsgiver at gjestene ga tips fordi de var for- nøyde med den helhetsopplevelsen de fikk og ikke bare på grunn av servitørenes opptreden. Dette medførte imidlertid til at 40 servitører, med støtte av sin fagfore- ning, gikk til sak mot sin arbeidsgiver. Høyesterett kom til at servitørene ikke hadde rett til å beholde tipsen alene. Det ble lagt vekt på at servitørene ikke hadde noen avtalt rett til å beholde tipsen og at
endringen var gjort for å bedre arbeidsmiljøet, samt at utviklingen innen restaurantbransjen tilsa at deling av tips var blitt mer vanlig de seneste årene. Skattemessig behandling Tidligere gikk tipsen kontant og uavkortet til de ansatte, som selv pliktet å innberette dette til skattemyndighe- tene. Fra og med 2019 plikter imidlertid arbeidsgiver, uavhengig av om tipsen gis kontant eller elektronisk, å innberette tipsens størrelse, foreta forskuddstrekk, beregne feriepenger og pensjonsinnskudd, samt betale arbeidsgiveravgift av tipsen. Myndighetenes begrun- nelse for endringene var blant annet å fjerne konkurran- sevridningen som var i favør av de virksomheter hvor tips var utbredt, til å gi likere skattevilkår for bruk av arbeids- kraft, bedre fordeling av ressursene mellom bedriftene og dermed bidra til høyere avkastning for samfunnet. Dette medførte imidlertid at mange arbeidsgivere innførte forbud mot tips, mens andre, for eksempel Hotel Bristol og Oslo Plaza Hotel, valgte å gjøre et fratrekk i tipsen for arbeidsgivers merkostnader, herunder admini- strasjonskostnader på til sammen ca 30 prosent. Ny rettssak I 2020 tok noen ansatte ved de to hotellene, med støtte av sin fagforening, ut søksmål mot arbeidsgiverne og krevde at arbeidsgiverne sluttet med å foreta trekk for sine kostnader i de ansattes tips, samt krav om erstat- ning for allerede foretatte trekk.
AV: Advokat Erik Råd Herlofsen, partner i advokatfirma SBDL
H istorisk tilbakeblikk - Noen hevder at skikken med å gi tips startet med velstående britiske aristo- krater og overklasse på 1600-tallet som etterlot seg mynter på de stedene de overnattet, både for å sikre hurtig og god service, men også for å markere klasseskil- let mellom herskap og tjenere. Skikken bredte seg etter hvert til puber, restauranter og andre servicebransjer og deretter ut til resten av verden. På 1800-tallet tok rike amerikanere med seg skikken hjem fra Europa og «insti- tusjonaliserte» skikken, blant annet ved å ansette arbei- dere som måtte leve av kundenes tips, altså uten noen form for grunnlønn. Fagforeningene protesterte kraftig, men fikk ikke medhold før i 1938 da det ble innført en minstelønnslov for arbeidere i vanlige yrker og en for bransjer med tips. Minstelønnen i USA er imidlertid svært lav og mange, særlig kvinner med minoritetsbakgrunn, er helt avhen-
gige av tips for å overleve. På de finere restauranter i USA vil ofte mannlige hvite servitører, på grunn av tipsen, ha mer enn fem ganger høyere lønn enn de som gjør grovarbeidet på kjøkkenet. Dette har medført at flere har tatt til orde for å avvikle tipsordningen. En restaurant- kritiker i New York Times skrev i sin tid at tipsgiving er et «irrasjonelt, utdatert, forvirrende system som er lett å misbruke og som ofte fungerer diskriminerende». Også i Norge er bruk av tips omstridt. Før 1924 hadde servitørene kun inntekt ved gjestenes tips. I perioden 1924 til 1936 ble det inngått en tariffavtale som med- førte at tips ble forbudt samtidig som servitørene fikk beholde 10 prosent av det regningen lød på. Fra slutten av 1936 ble det ved overenskomster for hoteller og restauranter bestemt at servitørene fikk lønn som en prosentdel av sin omsetning. Forbudet mot tips ble sam- tidig opphevet.
10 - Medlemskontakt nr. 3 - 2023
Medlemskontakt nr. 3 - 2023 - 11
Made with FlippingBook - PDF hosting