av dem, og det er bivirkninger jeg ikke vil ha. – Hva med han ved siden av deg i senga? Vekker du ham? – Til tider, ja. Og mannen min blir lei av det – men han holder ut. Han vet at det er sånn mine netter er. Jeg har heldigvis aldri slått til ham i søvne! Eneste Marianne kan bli «fryktelig sint for», er hvis hun hører «slutt og tull, du bare drømmer». For henne er opplevelsene virkelige, hun ser de skremmende personene hun ser, skumle skygger er en realitet, menn med et våpen står der, slik hun opp- fatter det. Da trenger hun heller trøs- tende ord, ikke å bli motsagt. Og som regel går det bra – hun sovner igjen etter de skremmende innsla- gene. Ikke plaget av tidsforskjell – Har andre i din familie samme plage? – Nei, jeg kan ikke si det. Eneste er min søster, som har en hang up med å snakke i søvne. Men hun er ikke så ille som med meg! Jeg husker forres- ten en kollega, da vi var på en job- breise til Paris, som var en søvn- gjenger. Han krasjet med et glass- bord, skadet seg, og fikk hjernerys- telse. Selv har jeg vært spart for slikt. – Har du vært på søvnovervåk- ning? – Jada. To ganger. Og da gikk jeg selvfølgelig ikke i søvne. Jeg sovnet bare fort og greit, som på komman- do. Tilstanden til Marianne Aasen er en variant av narkolepsi. Og hun tar med at det er en del skyldfølelse knyttet til hennes type søvnsykdom. – Jeg kan oppfattes som lat! Men jeg vet jo at grunnen er dårlig søvnkva- litet. Og jeg har bekymringer knyttet til det. Hva vil det føre til på sikt? Hjernen min har jo fått kjørt seg, sukker hun. Noe hun tar med som en fordel, er at tidsforskjeller ikke plager henne. Mens andre kan bruke lang tid på å komme i rute med nattesøvn, faller hun fort inn i den naturlige sovetiden i landet hun har fløyet til. Trebarnsmoren snakker ærlig om at søvnighet tar en stor del av døgnet
Marianne bærer alltid en Fitbit, en aktivitetsmåler, rundt venstre hånd- ledd. Den overvåker henne nesten ned til minste detalj.
hennes: – Jeg får gjort mindre enn jeg vil, og det har gått ut over pro- duktiviteten, slår hun fast. – Du både har hatt krevende jobber, og har en den dag i dag. Likevel får du det til? – Ja, og der tror jeg nøkkelen er at jeg ikke har rutinearbeid. Det er ikke det samme hele tiden. Men mange nye ting. I tillegg interesserer jeg meg for en masse – det hjelper meg til å holde meg gående. Marianne sover ofte godt på morgen- siden, og hun kunne godt tenkt seg å sove til klokken ni hver dag. Men det går ikke. I syv-tiden er hun på bena, administrerer seg selv og familien, og så er det «klart for avgang» og retning avgangshallen på Fornebu.
Med seg har hun vissheten om at det ikke fins behandling for tilstanden hennes, og at «natten dessverre ikke er hennes venn». Hun har stor tror på åpenhet når det gjelder å si hvordan hun har det. Og det hender at folk blir fascinert av hva hun kan fortelle om nattlige opplevelser. Som til tider betyr et all deles voldsomt adrenalinkikk. – Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt en lammende skrekk av at nå skal jeg dø. Men det skal vi jo, alle sammen. Verden over! Sier hun, nærmest med et avvæp- nende smil. For sånn er det jo bare…
29
SOMNUS NR 2 – 2018
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online