Autisme i dag 1/2021

Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

AUTISME

IDAG

BD46 NR4/2019

DET GODE LIV MED AUTISME Hannah Gadsby • Nassim Sekat • Lasse Rafaelsen

Rettighetssenteret er et rådgivnings- og kompetansesenter i

rettighetsspørsmål som gjelder personer med funksjonshemning og kronisk sykdom. Senterets rådgivere er jurister med erfaring innen velferdsrettens område, og de gjør blant annet dette: • Besvarer og registrerer henvendelser fra funksjonshemmede og kronisk syke, pårørende og andre. • Utarbeider dokumentasjon om brukernes rettstilstand i praksis. • Holder kurs og foredrag. • Gratis rådgivning på Tlf. 23 90 51 55 hverdager kl. 10 - 14 epost: rettighetssenteret@ffo.no Web: no/Rettighetssenteret/Kontaktskjema/

En veileder i velferdsretten fra FFOs rettighetssenter

Sentralstyret Annette Drangsholt (leder) tlf 95087734 annette.drangsholt@autismeforeningen.no Joachim Svendsen (nestleder) tlf 92068258 joachim.svendsen@autismeforeningen.no Monica Samland Lund monica.samland.lund@autismeforeningen.no Allis Iren Aresdatter allis.iren.aresdatter@autismeforeningen.no Vibeke Jacobsson vibeke.jacobsson@autismeforeningen.no Åslaug Kalstad aaslaug.kalstad@autismeforeningen.no Roger Rishaug (vara) roger.rishaug@autismeforeningen.no Judy Rafaelsen (vara) judy.rafaelsen@autismeforeningen.no

Faglig råd • Niels Petter Thorkildsen (koordinator), psykologspesialist • Bente Strømsvåg, vernepleier • Kristin Åsen Kramås, advokat • Ellen Gjesti, spesialpedagog • Eva Christensen, spesialpedagog • Magne Brun, advokat • Beate Bergsli, vernepleier Kontaktes via administrasjonen. Se telefon og epost under. Les mer om Faglig råd på side side 42.

Ressursgruppen for personer med Asperger syndrom Ressursgruppen består av ​tre ​menn og ​en ​ kvinne​​som selv har diagnosen Asperger syndrom​og bor spredt i landet. Medlem- mene er anonyme på grunn av familien, arbeidsgiver eller andre private grunner. Medlemmene av gruppen velges for to år av gangen på foreningens landsmøte. Gruppens oppgaver er å svare på spørsmål fra foreningens medlemmer om å leve med diagnosen. Gruppen gir også tilba- kemeldinger til kontoret og sentralstyret om foreningens arbeid for mennesker med autismespekterforstyrrelser. Ønsker du kontakt med ressursgruppen kan du sende en epost til: ressursgruppen@ autismeforeningen.no Ønsker du kontakt med ressursgruppen kan du sende en epost til: ressursgruppen@ autismeforeningen.no

Fylkeslagene Se oversikt side 43. Likepersoner Se oversikt side 44

VEILEDNINGSTELEFON 23 05 45 72 Mandag, onsdag og torsdag kl. 10-14

ADMINISTRASJONEN 23 05 45 70 post@autismeforeningen.no

AUTISMEFORENINGENS FORSKNINGSFOND OG STUDIESTIPEND Org. nr.: 979647336 Bankkonto for bidrag: 6061.56.52639 www.autismeforeningen.no/gavefondet

plus.google.com/ +AutismeforeningenNo

youtube.com /autismeforeningen

issuu.com /autismeforeningen

facebook.com /autismeforeningen

twitter.com/ Autismeforening

AUTISME I DAG

INNHOLD

(Tidl. Glasskulen) ISSN-0803-530X Autismeforeningen i Norge (tidl. Landsforeningen for autister) Postboks 6726 Etterstad N-0609 Oslo Tlf. 23 05 45 70 Fax 23 05 45 51/61 E-post: post@autismeforeningen.no

Autisme i dag utgis fire ganger årlig av Autismeforeningen i Norge.

Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til Autismeforeningen i Norge.

Ansvarlig redaktør Tove Olsen

Redaksjon • Jarle Johannessen • Trude Stenhammer • Lora Rypern • Vibeke Jacobsson • Åslaug Kalstad Autisme i dag Postboks 6726 Etterstad N-0609 Oslo Tlf. 23 05 45 70 Fax 23 05 45 51/61

ASD FRA INNSIDEN Hannah Gadsby: Nå lever jeg mitt beste liv

5

Kristine Victoria Magnus Lasses løsning Anne Mette Meidelsen

12

FAG OG FORSKNING Neurodiversity Isle of Wight 2019

Henvendelser om artikler, forslag til artikler, innlegg og lignende rettes til aid@autismeforeningen.no

22

Trude Stenhammer Når det umulige blir mulig

Redaksjonen forbeholder seg retten til å korte ned bidrag.

28

Tidsskriftet går gratis til medlemmer av Autismeforeningen i Norge. Årsabonnement kr. 300,-. Opplag: 5000 Annonsepriser fåes ved henvendelse til aid@autismeforeningen.no Omslagsfoto: Ben King Layout: Jarle Johannessen Papir: Galerie Art silk 115g. Omslag: Galerie Art silk 250g. Trykk: Døvigen AS. Foto: © Adobe Stock hvis ikke oppgitt.

Regional kompetansetjenste for epilepsi og autisme JUS

Innstramming i reglene for arbeidsavklaringspenger

30

Ingrid Løken Kallelid

NYTT FRA FYLKESLAGENE Filmvisning i autismens tegn

32

Nassim Sekat: Snookermester fra Trøndelag

34

Informasjonskveld i Ålesund

36

Fagseminar i Østfold

37

AUTISMEFORENINGEN Leder

Frister for stoff Nr. 1: 1. februar Nr. 2: 1. mai Nr. 3: 1. august Nr. 4: 1. november aid@autismeforeningen.no

2

Faglig Råd

42 42 43 44

Likepersonarbeid & brukermedvirkning

Fylkeslag og fylkesledere Fylkeslagenes likepersoner

LEDER

I dag leste jeg i avisenes overskrifter at vi ennå er verdens beste land å bo i. Ja, vi lever i et fredelig land og det er ikke tvil om at vi har gode velferds- tjenester. Selvfølgelig skal vi være takknemlig! Vi bor i verdens beste land, men også i et land der forskjellene blir større. Vi bor også i et land der politikerne har valgt å ikke ta inn konvensjonen for personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) inn som en del av menneskerettsloven og reservert seg mot flere av tolkningserklæringene. I oktober var Catalina Devandas, spesialrapportør for FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsnedsettelse på besøk i Norge. Hun reiste rundt for å orientere seg og kartlegge hvordan funksjonshemmedes rettigheter blir oppfylt. Etter 10 dager i Norge la hun frem sine foreløpige funn på en pressekonferanse, der kun to journalister møtte. I mars kan vi vente hen- nes ferdige rapport. Selv om hun roser Norge, fin- ner hun også mye å kritisere. Hun peker på områ- der som skole, tvang og hovedpoengene er man- glende sammenheng mellom nasjonale og kom- munale tjenester. Mye av politikken som skal sikre like muligheter, blir ikke satt ut i praksis. “Sosial sikkerhet og velferd er fundamentet for at funksjonshemmede skal få sine rettigheter oppfylt Men det er ikke målet i seg selv. Det er middelet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta på lik linje som andre.” Catalina Devadas

Da er ikke sammenligningsgrunnlaget funksjons- hemmede i andre land, men andre nordmenn uten funksjonsnedsettelse sine levekår. Staten forplikter seg til å er å sørge for at funksjonshemmede har samme livskvalitet, samme tilgang til tjenester og samme mulighet til å få sine rettigheter oppfylt som andre norske borger. Vi håper myndighetene nå tar organisasjonene på alvor! Dette er ikke nytt for oss. Vi har gjentatte ganger fortalt hvordan det er for personen med ASD. Pårørende strever med å få hjelp til rett tid. Overleveringen av Autisme og Tourettes utvalgets NOU er utsatt til over nyttår. Når utredningen er levert statsråden begynner påvirkningsarbeidet for AiN for alvor. Vi er allerede i gang med å legge planer for hvordan dette kan gjøres. Verdensdagen for Autisme 2 april vil på nytt bli markert utenfor stortinget og avtaler med politi- kere gjøres i disse dager. Det blir en viktig og spennende start på året- både Devadas og Autisme og Tourettes utvalgets rap- port vil ha stor betydning for arbeidet mot myn- dighetene, ikke bare for å peke på utfordringene men også for å finne løsninger. Vi kommer også til å følge BPA utvalget tett og håper på audiens hos dem. Vi håper regjeringen mener alvor med at de skal styrke ordningen og vi kommer til å påvirke så godt vi kan for personer med ASD.

Heldigvis finnes det flotte, fine solskinnshistorier. De aller fleste telefonene vi får handler om hvor og hvordan man kan få hjelp. Innimellom kom- mer en telefon med hverdagslige solskinnshisto- rier. I dag fikk jeg en slik. Den kom fra en familie som gledet seg til jul i år. Endelig hadde brikkene rundt familien falt på plass. Skolestarten hadde gått over all forventning og det var en ekstatisk mor som fortalte at sønnen hadde for første gang ville gå rundt juletreet på en avslutning. Ikke nok med det men hun og familien var så fornøyde med fylkeslagets aktiviteter. Det fellesskapet var livbøyen i livet deres!

Slike historier er fint å få i blant. Det går inn på meg, likepersoner og ansatte å høre på sterke his- torier fra personer og familier som strever i hver- dagen. Det er godt å høre når noen er så glade over å oppleve hverdagsmestring. Takk for at dere velger å være medlem i Autisme- foreningen. Takk til dere som er frivillige som likepersoner, aktivitetsledere og styremedlemmer. Dere er alle med på å gjøre en forskjell!

Håper dere alle får en riktig god jul og et godt nytt år!

Annette Drangsholt Leder, Autismeforeningen

3

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

4

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

«Nå lever jeg mitt beste liv» Hannah Gadsby:

Hannah Gadsby er en australsk komiker, forfatter, skuespiller og programleder. Hun fikk et internasjonalt gjennombrudd i 2018 da live-showet hennes «Nanette» kom ut på Netflix. Showet er et av de mest omtalte og omdiskuterte innen sjangeren, og er blitt sagt å ha revolusjonert hele stand-up-formatet. For «Nanette» mottok Gadsby både en Peabody-pris og en Emmy-pris for Beste manus.

Tekst: Kristine Victoria Magnus Foto: Ben King S øndag 10. november gjestet hun Folketeateret i Oslo for en nesten fullsatt sal med sitt nye show «Douglas», hvor hun blant annet snakker om det å få en autismespekterdiagnose i voksen alder og om det å være på spekteret. I det hun entrer scenen bryter salen ut i øredøvende jubel og applaus, og det tar en stund før Hannah kommer til orde. Hun takker ydmykt for responsen og setter i gang med enetalen sin, som hun for tiden turnerer hele verden med.

O gså «Douglas» høster god respons hos kvel- dens publikum i Folketeateret. I løpet av showet er det både store latterutbrudd, trampeklapp, tårer og alvorstung stillhet. Spontane jubelrop. Alt det Gadsby er kjent for. Etter nesten to timer går Hannah målrettet av scenen, og en knapp halvtime senere får vi møte henne backstage.

5

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

H annah er kledt i blått, fra topp til tå. En mørkeblå caps er trukket langt ned i pan- nen. Hun sitter lett anspent ytterst på kan- ten av en dyp lenestol i en liten salong utenfor artist- garderoben. Hun reiser seg raskt når jeg kommer inn og strekker fram en hånd. Slipper løs et klassisk «How are you?» «Jo takk, bare bra,» sier jeg. «For jeg har nettopp sett et helt fantastisk show!» «Oh! Virke- lig?!» Hun ler. «How do you do?» repliserer jeg. «Bra! Norge er et veldig autismevennlig land!» utbryter hun og stråler. Og det er tydelig at hun mener dette som et stort kompliment. «Det er veldig lite stress her! Stille og rolig overalt. Og menneskene her er så beha- gelig å snakke med.» I forbindelse med turneen er det annonsert at Hannah vil gjøre minimalt med presseopptre- den. Faktisk er det bare Autismeforeningen som har fått møte henne i forbindelse med Oslo-be- søket, for å intervjue henne for «Autisme i dag». Jeg takker henne derfor for dette. Da smiler hun et skjevt smil, blir mild i blikket og dunker seg lett mot brystet like ved hjertet. «Selvfølgelig! Dere er jo mine folk! My people!» sier hun før hun lar seg falle tilbake i lenestolen og inntar en behagelig posisjon. M ens jeg setter meg og åpner ipaden på det lille runde bordet mellom oss, stiller jeg et spørsmål jeg ikke hadde planlagt på for- hånd. «Jeg må bare spørre, Hannah …Mot slutten av showet, stoppet du opp et øyeblikk og sa at du hadde mistet tråden i forestillingen, og at du måtte summe deg litt for å finne tilbake … skjedde det på ordentlig, eller var det en del av forestillingen?» Hun sperrer øynene opp og trekker pusten dypt. «Vet du, det skjedde faktisk på ekte! Vanligvis er jeg veldig nøye med å holde meg til manus. Men dere var et veldig vennlig publikum, og dermed slappet jeg av og ble litt leken, og så skjedde det en liten «twist» som gjorde at jeg plutselig var et helt annet sted enn jeg pleier. Og dette showet er egentlig veldig tett sammenvevd, så når jeg endrer bare en liten detalj, blir ting fort veldig annerledes. Men de fleste i publikum synes jo ikke sånt er noe problem, for de liker et LIVE show. Det er det som gjør det ulikt teater. Bare folk som deg for- står hvor stressende slikt kan være, og hvor viktig det er for meg med rutiner og å ha en forutsigbar sti å trå gjennom forestillingen.» Jeg nikker bekreftende.

«Så mens de fleste lo det hele bort, forstod du og et par andre i salen at jeg faktisk måtte stoppe opp og tenke litt.» Og til dere som ikke var tilstede på sho- wet, skal jeg opplyse om at Hannah kun i løpet av et halvt minutts tid klarte å hente seg inn igjen og finne tilbake til riktig sted på stien sin. «Jeg er nok blitt såpass erfaren nå, både på scenen generelt, men også med dette spesifikke showet, at det stort sett går greit. M en for et knapt års tid siden, mens jeg tur- nerte med «Nanette», som jo er et ganske intenst show, fikk jeg faktisk en melt-down på scenen,» innrømmer hun. «Det var i forbindelse med en komifestival i Montreal, hvor jeg skulle gjøre et kort innslag for TV. Det var høyt stressnivå back- stage, masse folk og støy og jeg måtte ha på sminke …» Her tar hun en kort pause og skjærer en grimase. «Hvilket jeg hater! Fordi det er sminke! Jeg var kjem- pesliten og utkjørt i utgangspunktet, for jeg hadde turnert i 18 måneder med et halvannen times langt show, «Nanette» som nettopp er lagt ut på Netflix, eller «Nanette-flix» som jeg liker å kalle det nå, og hele livet mitt var snudd opp-ned. Og så skulle jeg liksom live på TV. Det var jo i grunn en klassisk melt-down-situasjon …» Hun kniper øynene sammen og grøsser. «Så jeg hadde en melt-down. Der og da. Foran kamera.» Hun sukker. «Jeg hadde nok taklet situasjonen i seg selv under gode omstendighe- ter, men totalsummen la rett og slett ikke til rette for mestring akkurat da. Så jeg bare slapp mikrofonen rett ned og gikk av scenen.» Hun er stille et øyeblikk før hun fortsetter. «Tidligere hadde nok dette skremt vettet av meg, men etter at jeg fikk autismediagnosen forstår jeg hva en melt-down er, hva som skjer, og hva det skyldes. Og da er det på en måte greit. Så nå prø- ver jeg rett og slett bare å ikke sette meg selv i slike situasjoner lengre.»

6

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Foto: Ben King

7

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

H annah ble diagnostisert med autisme og ADHD så sent som i 2017. «Hvordan hadde det seg at du tok initiativ til en autis- meutredning i så voksen alder?» «Vel, for det første kom det stadig vekk tilfeldige folk bort til meg etter forestillinger og fortalte meg at de trodde jeg hadde autisme. Mange av dem var selv autistiske. Men jeg tok det ikke alvorlig, fordi jeg hadde et helt annet bilde av hva autisme var da. For det er jo et helt spek- trum! Jeg tror faktisk at det er mange som er autis- tiske uten engang å vite om det, rett og slett fordi de ikke helt vet hva det er.» «Men likevel oppsøkte du utredning selv til slutt. Hvorfor?»

H annah åpner munnen, men sier ingenting. Ser ned i fanget sitt og lar blikket hvile på en liten trefigur som hun sitter og fingrer med. Later til å lete etter de riktige ordene. «Du vet …» begynner hun. «Livet i seg selv er jo egentlig vel- dig bra. Men likevel klarte jeg liksom ikke å mestre det. Og jeg forstod ikke hvorfor. For jeg krysset alle boksene jeg skulle, fulgte reglene slik jeg forstod dem …men likevel var livet bare … vanskelig. Stressende. Smertefullt. Og lenge tenkte jeg at jeg sikkert snart kom til å få taket på det. Få kontroll. Men så gjorde jeg liksom aldri det.» Et skjemsk smil brer seg i ansik- tet hennes. «Til syvende og sist tror jeg det skyldes Douglas – altså hunden min som showet er oppkalt etter – fordi han en dag bare satt og stirret på meg, på en litt sånn merkelig måte, mens jeg gikk omkring i

Foto: Ben King

8

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

huset mitt og bare flyttet rundt på ting – for n-te gang …Også så jeg med ett meg selv med hans øyne og det var da det slo meg. Det var nok på en måte en slags skamfølelse, over hvordan jeg levde livet mitt. Så usosial og rutinepreget. Så jeg trengte noen svar.» «Og det fikk du?» «Helt klart! Å vite at hjernen min kvalifiserer for medlemskap i Klubb Spektrum har rett og slett gitt meg den forklaringen jeg trengte. Det gav meg selve nøkkelen til å forstå og godta meg selv.» «Så du har ikke angret på diagnostiseringen i ettertid?» Hannah begynner å riste kraftig på hodet lenge før jeg er ferdig med å stille spørsmålet. «Nei! Overhodet ikke!» sier hun kontant. Så trekker hun pusten dypt og uttdyper. «Skjønt, jeg gikk igjennom en sorgprosess sånn med en gang. Og jeg følte meg ganske overveldet i en periode. Men, jeg har aldri angret!» H un stirrer intenst på meg. «Jeg tror virkelig ikke det å vite at man er på spektrumet er en dårlig ting. Det betyr ikke at livet ditt er over, eller verdiløst eller noe sånt. Det er tvert imot en veldig viktig og vesentlig ting å vite om seg selv. Iste- denfor å bruke alle krefter på å finne ut av hvordan verden virker, kan man begynne å observere hvordan en selv fungerer, og gjøre tilpasninger utifra det. Det er virkelig hjelpsomt!» sier hun med kraftig trykk på virkelig. Så lyser hun opp. «For eksempel, så har støy- dempende høretelefoner nærmest endret livet mitt totalt! Og i tillegg har jeg alltid lurt på hvorfor jeg alltid har virket så «dum», når jeg vet at jeg egentlig er smart! Jeg har liksom alltid følt meg intelligent, men likevel ikke klart å legge igjen noe bevis på det. Men nå vet jeg at jeg ikke egentlig er dum, jeg bare tenker litt annerledes, og noen ganger oppfattes det «feil». Nå er jeg veldig komfortabel med diagnosen, og med å være på spektrumet. Jeg vet at noen synes det er et stigma, men jeg synes det har vært lettende. For før jeg fikk diagnosen, var jeg ikke komfortabel i mitt eget selv. Det er jeg nå. Å vite at du er et romvesen er helt OK. Men derimot å IKKE vite at du er et rom- vesen, skjønt du føler på deg at du er det, DET er ikke bra. Og når du får vite at du faktisk er et romve- sen, så kan du slutte å streve så himla hardt med å ikke være så romvesen-aktiv. Fordi du jo faktisk ER et romvesen …» Hannah rynker lett på nesen og titter på meg over brilleglassene. «Skjønner du hva jeg mener? Gir det noen mening?» Jeg nikker. Det gir så absolutt mening.

«Hva er grunnen til at du valgte å snakke åpent om diagnosen?» G adsby lener seg tilbake i den runde stolen og legger den ene foten over den andre. «Vel, først valgte jeg helt bevisst å ikke nevne noe om diagnosen i «Nanette», selv om mye av innholdet handler om å være autistisk, rett og slett fordi jeg var redd for at folk skulle se på fore- stillingen gjennom briller som sa «du er en annerledes tenker, så det du sier teller ikke». Jeg ville fortelle det etterpå, slik at folk i større grad kunne se retrospektivt på det og tenkte at det faktisk har en verdi å tenke annerledes.» «Og slik ble det jo, for «Nanette» er jo vir- kelig anerkjent for å være nyskapende, velartikulert og smart, og har fått flere priser,» påpeker jeg. Hannah humrer. «Ja, det nytter ikke å komme nå å si at man ikke kan være språklig dyktig med autisme,» smiler hun lurt. «Dessuten var diagnosen ganske ny for meg da jeg skrev «Nanette», så jeg hadde ikke fordøyd det helt selv enda. Og forestillingen hadde uansett mer enn nok av innhold, om ikke jeg skulle kaste autisme inn på toppen av det hele.» Og det har hun virkelig rett i. «Men så snart jeg hadde funnet ut at jeg ville lage en ny forestilling etter «Nanette», bestemte jeg meg for at jeg ville ta opp dette med autisme og det å bli diagnos- tisert sent i livet.» «Har livet ditt forandret seg etter diagnosen?» «Ja, jeg har det jo mye bedre med meg selv. N å lever jeg mitt beste liv. I tillegg er jeg fak- tisk mer sosial nå enn noen gang før. For før var jeg sosial på helt feile premisser, og kun fordi andre forventet det. Jeg gikk ut på fredag kveld bare fordi det er «sånt man gjør». Men jeg var egent- lig bare stresset og ubekvem. Nå er jeg sosial kun når jeg ønsker det selv, og på egne premisser. Og det er noe helt annet.» S howets produsent har hele tiden sittet stille og observert oss fra en lenestol i hjørnet av rom- met. Vendt mot Gadsby. Nå kremter hun lav- mælt og lener seg mot oss. «Da tenker jeg vi har tid til ett siste spørsmål.» Hannah ser fra produsenten til meg og tilbake igjen. «Neida! Det går veldig fint! Vi kan holde på en stund til.» Hun ser tilbake på meg igjen. «Det er altså veldig behagelig å bli intervjuet av en som er på spekteret selv!» sukker hun lettet. «Kjør

9

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

på!» Hun lener seg tilbake i stolen igjen. Klar for neste spørsmål. Produsenten smiler og gjør det samme. Men hun blir sittende i stolen sin, årvåken. Voktende. Leser Hannahs kroppsspråk og skal passe på at intervjuet tar slutt lenge før hun blir overbelas- tet og overstimulert. D et må være et ganske stressende liv du lever nå, med verdensturne og berømmelse? Gadsby nikker. «Absolutt. Det er nok ikke alle autister som hadde likte seg i denne bransjen, for den kan være ganske …» Hun leter etter riktig ord. «…giftig. For oss. Svært overstimulerende, høyt stres- snivå hele tiden, sminke, og ting som ikke går helt etter planen … Og jeg kommer noen ganger til et punkt hvor jeg rett og slett ikke klarer å prosessere mer informasjon. Det er ikke som en klassisk melt- down, men mer som et shut-down, hvor jeg ikke kla- rer å ta inn mer informasjon i det hele tatt. F.eks. en gang da jeg var i The Royal Albert Hall i London. Jeg var allerede kjempestresset pga jet-lag og en generelt dårlig dag med veldig mye stimuli, tett med folk back-stage – OG sminke!!!» Hun stopper opp et øye- blikk og kikker skrått opp i taket. Så ser hun på meg og flirer. «Det der med sminke er visst en gjenganger! Det skal jeg jammen legge meg på minnet! Ihvertfall skulle jeg altså ut på scenen og snakke foran 5000 personer, og det gikk egentlig helt fint, men mot slut- ten av forestillingen gikk hjernen min fullstendig i shut-down og jeg bare gikk av scenen. Etterpå var jeg svært frustrert og sa til Jenney at forestillingen hadde vært helt elendig og at jeg hadde ødelagt hele greia. Men heldigvis kjenner hun meg godt nå …» Hannah sender et varmt blikk bort mot produsenten i hjørnet. «Så da jeg hadde fått roet meg ned igjen sa hun; – Hannah, det gikk ikke dårlig. Du hadde en shut- down! Du fikk rett og slett ikke med deg at du fikk stående applaus. Forestillingen var en suksess! Du ødela ingenting.» Gadsby rister oppgitt på hodet. «Hvordan takler du berømtheten og alt fokuset du har fått de siste par årene?» «Vel, det er jo mange positive sider ved det også. Berømthet gir på en måte en buffer mot verden. Jeg har en manager med meg hele tiden, og han har vært med meg lenge, så han kjenner meg godt nå. Også har jeg Jenney.» Hun nik- ker mot jenta i hjørnet, som smiler mildt og trygt til- bake mot henne. «Jenney kjenner meg også veldig godt. Hun kan lese meg, og ser ofte når det holder på å bli for mye for meg. Og hun vet hvordan hun skal

roe meg ned. Jeg har også folk som tar seg av kontakt med presse og media. Jeg tror faktisk at jeg hadde syntes det var vanskeligere å være autistisk hvis jeg måtte være mer ute i verden enn det jeg faktisk må nå, som komiker, for det gir en naturlig buffer mot verden ved å gjøre det jeg gjør. Og jeg tror også at autismen er en velsignelse for meg i denne situasjo- nen jeg er i nå, med å plutselig være berømt og ver- denskjent og alt det der. For det å bli berømt burde jo ikke føles vanlig. Det burde føles rart og uvant. Og det kan jeg jo allerede! Jeg har livslang erfaring med å føle meg rar og annerledes og skille meg ut. Og selv om det er mye stress og høyt tempo i denne bransjen, så kan jeg også i perioder trekke meg tilbake i flere uker i strekk. Og da kan jeg bare stulle rundt i leilig- heten min. Drikke te, flytte på ting, ta en lur midt på dagen. Med en vanlig 9-5-jobb ville det bli mer en syklus, som gikk i ett uten pauser, hvis du skjønner.» J eg nikker, og Hannah trenger ingen oppfølgings- spørsmål for å fortsette. «Jeg startet ikke med stand-up før jeg var 27 år. Før, da jeg var yngre, klarte jeg aldri holde på en jobb lenge om gangen. Det var så mye som var vanskelig. For eksempel er jeg veldig sensitiv for lys, og det gir store problemer med en vanlig kontorjobb. Jeg har også store problemer med offentlig transport. Og jeg liker rutine og forut- sigbarhet.» Hannah smiler for seg selv. B likket flakker rundt i rommet. Men før jeg rekker å stille neste spørsmål utbryter hun: «En ting jeg synes er veldig rart, er at vi på spekteret regnes for å være rigide... For når jeg ser på verden, så tenker jeg vel heller at det er verden som er rigid. Nevrotypiske er rigide. De har bare skapt en verden som lurer dem til å tro at de er så himla fleksi- ble. Men fra mitt ståsted er den nevrotypiskes verden egentlig svært lite fleksibel. Den er ihvertfall ikke fleksibel nok til å ha plass til meg …» Hannah rister lattermildt på hodet. «Det er jo egentlig helt tåpelig. For vi som er på spekteret er smarte. Vi har problem- løsende hjerner, og mye uforløst potensiale. Bortkas- tede ressurser spør du meg. Bare fordi verden ikke er tilpasningsdyktig nok til å klare å gjøre plass til oss.»

10

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

H un ser ned mot hendene sine. På treelefan- ten. Litt tom i blikket plutselig. Jenney rei- ser seg fra stolen i hjørnet. «Jeg tror vi bør avslutte nå,» sier hun. Muntert men bestemt. Hannah nikker sakte. Plutselig energiløs. Så jeg takker igjen for intervjuet og begynner å pakke sammen. Hannah reiser seg rolig. «Det var veldig fint å bli intervjuet av en som forstår,» gjentar hun. «Takk.» «Selv takk. V i er veldig takknemlig for at du bidrar med å sette fokus på autismespekteret.» «Vel, mitt perspektiv er at jeg gjerne ønsker å fjerne stig- maet rundt diagnosen. For alle er så forskjellige. Og jeg tror jeg bryter med en god del av stereotypien. Så jeg håper at jeg kan bidra til å utvide forståelsen av hva autisme er. Og forhåpentligvis kan det på sikt bli mer kunnskap og forståelse der ute, og lettere for andre å vokse opp med autisme, enn det har vært for meg.» Det er et ønske vi deler.

«Tenker du at autister kunne inkluderes bedre i sam- funnet enn i dag?» «Ja! Det er jo mange måter å gjøre bedre plass til autister i samfunnet på, slik at de kan føle seg inkludert og som likeverdige, verdifulle delta- gere i samfunnet. Men det føles som om verden i dag statuerer at vi ikke trengs, bare fordi vi ikke vil stresse og være fleksible og nyskapende hele tiden. Og det synes jeg er galt. For eksempel er det veldig synd med alle rutinemessige jobber som nå blir overlatt til robo- ter og maskiner, for mange på spekteret har stor glede av slike jobber, som er rutinemessige og forutsigbare. Jeg hadde for eksempel en periode jobb som framvi- ser på en kino, og jeg elsket det. Det var rolig, meka- nisk, uten stress og støy …Men nå tror jeg ikke det er en jobb engang lenger. Veldig synd egentlig.»

Live-showet «Douglas», som fortsatt er omreisende i verden, vil være å se på Netflix i 2020. I tillegg kan vi avsløre at Hannah for tiden skriver på sine memoarer. Boken, som skal hete «Ten steps to Nanette», er planlagt utgitt i Australia løpet av 2020, og er garantert noe å se fram til! •

Foto: Adobe Stock

11

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Lasses løsning Arbeidskar og husbygger

Godt team: Forholdet mellom Lasse og moren Judy er nært og preget av respekt og forståelse. Sammen skal familien nå realisere et stort og spenstig husprosjekt.

Lasse Rafaelsen kan sies å være en uvanlig Meløy-ungdom. Ikke nødvendigvis fordi han har Aspergers syndrom. Mer fordi han i en alder av nitten år både har fått har fått fast jobb og skal bygge seg hus!

Tekst og foto: Anne Mette Meidelsen Tidligere publisert i magasinet Framtia

–Denne tomta er perfekt for meg, sier den unge reipå-mannen og slår opp permen med byggepro- sjektet foran meg. Om et år flytter Lasse ut av gutterommet i Rund- veien på Reipå for å ta fatt på et nytt kapittel, som sjef i eget liv – under eget tak! Rolige omgivelser – Fordi jeg har Asperger syndrom, synes jeg det er vanskelig med mye bråk rundt meg. Jeg ville aldri ha valgt et ordinært byggefelt. Om det skal være støy og bråk, vil jeg gjerne lage det sjøl. For da har det som regel ei mening! sier Lasse.

Interessen for bil og mekking har han hatt lenge. På sikt vil han sette opp garasje på drømmetomta i Tuv- veien. For lokalkjente kalles området ved Øde bare «Puinnj Tuven». Nylig fikk Lasse tillatelse fra Statens vegvesen til avkjørsel fra riksveien. Sin første store regning til Meløy kommune for vei, vann og kloakk er nettopp betalt. Det kjennes godt å være i gang. Sprekt prosjekt Det må sies å være et spenstig prosjekt Lasse og fami- lien har gitt seg ut på. Tilfeldigheter, og ei mamma som jobber målrettet for ei best mulig framtid for den snart voksne sønnen, har gjort det mulig å realisere boligdrømmen.

12

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Traff blink på slipen Ved et lykketreff kom Lasse inn i et inkluderende og godt arbeidsmiljø allerede under arbeidsuka i niende klasse. Praksis hos Fore Båt & Motorservice har unggutten hatt jevnlig siden da, og Reipå-bedriften ble førstevalget da han skulle ha sin læretid. For det er praksis som faller enklest for Lasse, som på grunn av sine utfordringer får tilrettelagt utdanningsløpet. Kanskje blir det et fagbrev til slutt, men uavhengig av dét er videre jobb etter lærekandidattiden sikret gjen- nom et samarbeid mellom NAV og sjefen Daniel Kristensen. – For meg er det å jobbe lettere enn å sitte på skole- benken, sier Lasse ærlig og levner ingen tvil om han trives i miljøet blant kjeledresser og skitne never. – Jeg bruker litt lengre tid enn andre for å løse en oppgave, men jeg sørger alltid for at den blir ordentlig gjort!

– I mai starter vi med grunnarbeidet, er ikke det kult? smiler Judy Rafaelsen bredt. Hun innrømmer at det har vært mange spekulasjoner, og også ei etisk problemstilling knyttet til huspla- nene. For er det egentlig rett å råde en nittenåring med Asperger syndrom til å bygge hus? – Hvis livet skulle gå skeis, må et så kostbart prosjekt være salgbart, og det skal vi sørge for at det blir, slår hun fast. Som utviklingshemmet vil Lasse aldri kunne oppnå noen «nordsjø-lønn». Mange i hans situasjon blir unge uføre, og prisgitt hjelp fra NAV. Lasse har vært skikkelig heldig med mange ting. Også dét å ha res- surssterke foreldre i ryggen.

Om man absolutt vil være som de andre, men ikke har forutsetninger for å være det, vil man mislykkes. Garantert!

Judy Rafaelsen

Første lærling: Lærekandidat Lasse er nøyaktig når han metalldreier. Dette er bedriftens første lærling, og vi er godt fornøyde med innsatsen, sier daglig leder i Fore Båt & Motorservice, Daniel Kristensen.

13

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

I forkant – Å ha et barn med autismespekterforstyrrelser betyr at man alltid må være i forkant, forteller Judy og skjenker te til oss i den lune kjøkkenkroken. Lenge før eldstesønnen ble myndig startet tankespin- net om hvordan familien skulle håndtere situasjonen den dagen Lasse ville flytte for seg selv. – Jeg tenkte at vi måtte finne ei god løsning, basert på hans ønsker og behov. Og med hånden på hjertet tror jeg vi har funnet det nå! Lasses egenart gjør at han trives utmerket i sitt eget selskap. Og med jobb, serti- fikat og sine egne hobbyer tror jeg tiden er inne for å forsøke, sier hun modig. Hun har alltid vært opptatt av å gjøre han selvstendig. Og fremfor noen har hun vært sønnens advokat siden han fikk diagnosen som 7-åring. – Veien har ikke alltid vært strømlinjeformet, selv om god tilrettelegging i skoleløpet har hjulpet en hel del.

For barn med Asperger syndrom er kanskje det å være på skolen, med alle sosiale situasjoner man behøver å være del av, noe av det vanskeligste. Roser skolene – Skolene i Meløy har vært fantastiske, roser Judy. Da Lasse fikk diagnosen ble han del av et helt nytt skoleprosjekt som aldri har vært gjort i Norge før. Ved å kartlegge ulike situasjoner for å se når det «skar seg», kunne man velge bort det som tappet gutten vår for energi. Mye måtte han likevel ta del i og lære seg å håndtere. Folkeskikken kunne vi ikke bare gå forbi, selv om det for Lasse ikke var like selvfølgelig og viktig! I dag fremstår sønnen både høflig og verbalt sterk. Han forklarer gjerne hvilke situasjoner han ikke har ønske om, eller utbytte av, å være i. Som voksen kan man heldigvis velge selv, og for Lasse har det sosiale livet andre ungdommer sverget til ikke vært viktig. For noen kan det kanskje oppleves sårt og litt ensomt, men slik er det ikke. Lasse har nesten alltid foretruk- ket voksent selskap.

Trives: Lasse trives godt i eget selskap. På gutterommet, som han selv har designet i farge og stil, bruker han mye av fritiden.

14

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Praktisk arbeid: På slipen får Lasse utføre forskjellig type arbeid, som sveising.

– Han har vært førti siden han var ti, ler Judy. Jeg skjønner fort at humor og snert har vært en viktig overlevelsesstrategi i dette huset. Det kjennes på en måte befriende. – Jeg unngår støyen, og vil helst oppholde meg der jeg kan finne mening med det jeg gjør, fortsetter Lasse. Av den grunn hadde han eget «kontor» alle årene på ungdomsskolen. I tillegg hadde han støttende vok- senpersoner rundt seg som forstod Lasses egenart og tilpasset undervisninga etter det. Forsikringsutbetaling muliggjorde Fordi det ble tegnet barneforsikring på Lasse ved fødselen, har unggutten i dag en betydelig kapital når det nye hjemmet hans skal bygges.

– Men utbetalingen kom ikke uten kamp, innrømmer Judy. Gode kontakter i miljøet rundt mennesker med denne funksjonshemmingen har gjort henne godt kjent i de byråkratiske labyrintene. Som mor har hen- nes mål hele veien vært å sikre at sønnen skal få et lykkelig liv. – Lykkelig, som han selv vil definere det. Ikke «lykke» slik alle andre tenker det, sier moren stolt. Lasse var ønskebarnet som omsider kom etter hele 17 års samliv. Ønskebarnet som gav Judy og Leon flere utfordringer enn de på forhånd hadde sett for seg… – Nøkkelen til suksess tror jeg er åpenhet og aksept, sier hun bestemt.

Målet har alltid vært at Lasse skal bli et lykkelig menneske! Lykkelig, på den måten han selv definerer det. Ikke lykke slik den fremstår for alle andre … Judy Rafaelsen

15

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Om man absolutt vil være som de andre, men ikke har forutsetninger for å være det, vil man mislykkes. Garantert! På Lasses premisser Det nye huset på 105 kvadratmeter boareal skal ha innredningsløsninger og systemer Lasse trenger for å ha det bra. Badekar og dusjkabinett, kjøleskap med isbitmaskin – det var blant Lasses ønsker for sin fremtidige bolig. – Såpass må det være, sier den fremtidige huseieren bestemt. Men han vet at som alle andre unge etable- rere må han velge nøkternt og etter lommeboka. – Å ta hensyn til Lasses ønsker, og prøve å forstå ver- den ut fra hans ståsted, har vært både utfordrende og helt nødvendig, tenker moren. Båndene er sterke, selv om det sosiale samlivet i fami- lien Rafaelsen kan se litt annerledes ut enn det vi er vante med. – Lasse og den to år yngre broren liker å dra på kino sammen. Da er Lasse gjerne sjåfør og tar med brorens venner også. At han velger å sitte fremst i kinosalen, i stedet for bakerst, sammen med de andre, betyr lite, sier Judy. Og at Lasse forsøker å korte ned selskapeligheter til det han faktisk «må», er helt greit. Øreklokkene er aldri langt unna når han trenger en pause fra alle inn- trykkene. Han forteller at de var på ørene stort sett

hele tiden da han gikk på videregående. En person med Asperger syndrom er ofte sensitiv og har en annerledes oppfatning av lydene rundt seg, færre filter på en måte. Å skjerme seg er av og til helt nødvendig. Stahet hjelper – Jeg gleder meg til vi starter opp, og er klar for egeninnsats i helgene, sier Lasse stolt. Han forteller at den nevenyttige faren Leon skal ta seg av det meste av innvendig snekring. Da passer ekstra godt at han pensjonerer seg fra sjømannsjob- ben til sommeren. Moren er prosjektleder med alt dét innbefatter. Kanskje det også kommer godt med at Reipå er dugnadsbygda framfor noen? – Er du en tålmodig type, Lasse? Et husprosjekt kan være en seig prosess… – Jeg er i alle fall sta nok! Det har hjulpet meg mange ganger, blant annet når jeg skulle ta sertifikatet! – Du får ta deg en tur utpå høsten og se hvordan det blir «Puinnj Tuven», avslutter han og griper om tekoppen: – Der tror jeg nemlig det skal bli skikkelig bra!

Jeg unngår støyen, og vil helst oppholde meg der jeg kan finne mening med det jeg gjør. Lasse Rafaelsen

Sjåfør: Det var en stor seier for Lasse å få bilsertifikat. Nå farter han selvstendig rundt, gjerne med musikkanlegget på fullt.

16

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Det hjelper å være sta og utålmodig!

Utsikt: Her blir det fint å sitte og se utover havet. Lasse er fornøyd med valget av tomt i et fredelig område, og det er også moren Judy.

De fleste brikkene har falt på plass for Lasse Rafaelsen (19) etter at han bestemte seg for å bygge eget hus.

Vil bli lykkelig Denne uka starter arbeidet med å lage grunnmur. Lasse er godt fornøyd med endelig å være i gang, og bruker gjerne av sine fritimer for å gjøre nødvendige forberedelser. I tillegg til innled maskinhjelp, har familie og venner trådt til på dugnad for unggutten. – Vi har opplevd en enorm velvilje fra folk her i bygda, selv om alt det formelle tar tid, skyter mamma Judy inn. Hun er selvutnevnt koordinator og prosjektsekretær, og oppriktig stolt over sønnen og det de har fått til sammen. Det var stas da gravemaskinen tok det aller første jafset. – Lasse har vært heldig, og har også ressurser som gjør han i stand til å klare seg godt. Jeg tror absolutt han vil bli lykkelig her oppe! sier hun. Lasse innrøm- mer at det hjelper å ha ei stødig mamma i ryggen. At

– Jeg har fått mange klapp på skuldra siden Framtia lagde reportasjen om meg i vinter, smiler unggutten og viser oss stolt omkring på tomta hans i Tuvveien. – Dette stedet er akkurat så stille og fredlig som jeg har drømt om. Og det hjelper å være sta og utålmodig ... Foretrekker stillhet Ikke alle trives like godt med lyd og leven fra et aktivt byggefelt. Og selv om Lasse har hatt det godt i Rund- veien på Reipå, der han har vokst opp, har savnet etter selvbestemt stillhet vært stort. Aspergerdiagnosen gjør han ekstra sensitiv for sanseinntrykk, og mye av det som andre mennesker finner interessant og spen- nende, har liten mening for Lasse. «Punnj’ Tuven», som stedet der tomta hans ligger heter på folke- munne, er det annerledes. Der skal det i løpet av høs- ten settes opp en hyggelig enebolig tilpasset Lasse og hans ønsker og behov for framtia.

17

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Ny tradisjon For nå er det husprosjektet som står i fokus. Han har allerede valgt garderobe- og kjøkkenløsning, og er begynt å tenke på møbler og farger. – Jeg vil ha det praktisk og oversiktlig, og kjøper nok også litt brukt. Men før den tid, må grunnmur og grøfter, vann og kloakk på plass. – Dersom det blir innflyttingsklart til jul, tenker jeg å skaper en ny tradisjon med å feire nyttårsaften med familien her oppe, smiler Lasse. – Hva tenker du forresten om dét, mamma?

hun er flink til mase, og aldri gir seg, mener han hel- ler ikke er noen ulempe. Gunstig lån Nylig fikk Lasse innvilget startlån fra kom- munen. Moren roser den lokale saksbehandleren hos NAV for hjelpa med finansieringa, som også gikk i boks på grunn av solid egenkapital etter ei forsikrings- utbetaling. Men framover hviler mye på Lasse selv. – Jeg gruer meg litt til å betale alle regnigene. Men jeg tror jeg vil klare det, for jeg har fast jobb og gun- stig fastrente i lang tid framover. Så da slipper meg å bekymre meg dersom renta går opp! For noen uker siden bestod han eksamen i samfunns- kunnskap, som han har tatt parallelt med arbeidet på Fore Båt & Motorservice. Et sted der framme venter kanskje et komplett fagbrev, men det har ingen brå- hast akkurat nå, tenker han.

Grundig grunnarbeid: Lasse har tatt aktivt del i grunnarbeidet. Det ble mange runder med hoppetussa for å få det plant og fint.

18

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Sjef under eget tak!

Det kjennes fint å være kommet så langt, sier Lasse Rafaelsen (20). Få gutter på hans alder har både jobb, bil og egen bolig. Men godt støttet av familie og ei skikkelig stå-på-mamma, er ungutten med Asperger syndrom rustet til å møte voksenlivet på egne premisser.

– Velkommen inn, da. Her bor jeg! Lasse Rafaelsen (20) er blodfersk huseier og slår døra på vidt gap til sitt nye hjem i Tuvveien på Reipå.

For vel ei uke siden kunne unggutten vri om nøkke- len og konstatere at han endelig er herre i eget hus. – Det var fint å bli kvitt dem, blunker han lurt til moren Judy, som endelig kan parkere baken i sofakro- ken etter måneder med intens jobbing. Utfordringer Hun tar spøken med fatning, men vet at Lasse vil sette prise på roen og stillheten i sitt nye hjem. Utfor- dringene en Asperger-diagnose gir, har den driftige moren vært den fremste til å hjelpe sønnen å takle. At Lasse nå eier sin egen bolig, i fredelige omgivelser, er en drøm som ble realisert på rekordtid. Framtia har fulgt Lasse og moren Judy i hele prosessen. – Nå er huset fiks ferdig, ikke ei skarve list mangler engang, konstaterer Judy og smiler bredt.

Vi vet ikke hvem som er mest fornøyd, Lasse eller moren. Sikkert er det i hvert fall at den smakfulle boligen på vel 100 kvadrat har alt på plass. Har sett mulighetene – Vi skal sette opp garasje til bilen min etter hvert, og til sommeren blir det terrasse, helt lik trappa du nett- opp kom inn, forklarer Lasse. Selv har han klare tanker om hva han liker, og hvor- dan han vil ha det. Han røper at det far Leon som er sjef over hammer og sag, mens moren designer og legger til rette. – Ja, i denne prosessen har jeg følt meg som en klo- ning av Halvor Bakke og Pippi Langstrømpe! gliser moren og viser oss rundt i den nybygde herligheten sammen med huseieren sjøl. Og der får journalisten se alt det Lasse listet opp da vi møtte han like over nyttår i 2017. Også kjøleskapet med isbitmaskin.

19

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

«Jeg er utrolig sliten, men dette skal vi klare, for Lasse gir meg krefter og energi jeg ikke ante jeg hadde», skrev Judy på sin Facebook-side da innredningsarbeidet pågikk for fullt. Nå er et nytt kapittel startet for dem begge.

Glad for støtten Flinke håndverkere reiste huset på bare noen måne- der, og før det fikk familien god hjelp med grunnar- beid, transport og skoging. – I denne prosessen skulle alle hatt en Rune Brun på laget, som står for det han lover, sier Judy og og roser byggeansvarlig. – Lasse har bidratt med det han har kunnet, men mye har falt på meg og Leon. Men man strekker seg jo gjerne ekstra langt for egne barn, gjør man ikke? Utenfor de store vinduene er ettermiddagssola i ferd med å fargelegge himmelen. Her oppe i skogkanten «puinnj Tuven» er det lite som forstyrrer idyllen, som vil forsterkes når våren våkner og rammer inn huset i lysegrønt. Håpets farge. – Det blir fint å sitte og se utover, sier Lasse og prøve- sitter den nye trappa si. Rundt seg har han fått det han ønsker, og som huseier også en god slump gjeld på kjøpet. Det vil nok gå bra, og vi holdt oss til budsjettet, smiler moren og ser stolt bort på eldstesønnen. •

En tidlig tegnet barneforsikring sikret Lasse egenka- pitalen. Og hele veien har moren stått støtt ved siden av Lasse, sett det mulige i det nesten umulige. Tar styringa Judy innrømmer at det føles litt tomt i Rundveien nå, men at Lasse er flyttet for seg selv, mener hun likevel er helt rett. I sitt nye hus kan han bestemme sjøl, og unngå støyen og uroen han misliker så sterkt. – Jeg holdt på å forsove meg til jobben etter første natta her, men det gikk greit, sier Lasse. Han liker tanken på å ha tatt styringa. – Har du flere prosjekter på gang, Lasse? – Etter hvert vil jeg legge opp penger til en prosjekt- bil jeg kan skru på. Han er svak for «gode, gamle amerikanske muskler», og mekking får han gjøre en hel del av på jobben hos Fore Båt og Motorservice.

20

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Sjef på kjøkkenet. Lasse tror det skal gå bare fint å lage sin egen mat. I et smakfullt ungkarskjøkken fra IKEA fins alt han trenger.

Vekk fra byggefelt, ståk og bråk. Det var «puinnj Tuven» han ville han bo. Nå er det flotte huset ferdig, og Lasse har flyttet inn.

21

AUTISME I DAG BD46 NR4/2019

Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32 Page 33 Page 34 Page 35 Page 36 Page 37 Page 38 Page 39 Page 40 Page 41 Page 42 Page 43 Page 44 Page 45 Page 46 Page 47 Page 48

Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online